Havly gjennom nesten 100 år

"Aar 1915 den 16de mai afholdtes et møde i Valbjerggaden No 5, hvortil var fremmødt en del interesserte kvinder og mænd i den hensigt at
konstituere en forening for oprettelsen og drift av et kristelig sjømandshjem i Stavanger".
Dette er et utdrag fra protokollen fra stiftelsesmøtet til Stavanger Kristelige Sjømandshjemsforening, forløperen til det som i dag er
Havly hotell.

Havly har en lang og stolt historie, takket være Disponent Jacob B. Natvig. Han var initiativtager til å starte sjømannshjem i Stavanger, og allerede til det nevnte stiftelsesmøtet hadde han eiendommen Valberggata 5 klar til kjøp. Kjøpesummen på kr 25.000 ble enstemmig vedtatt på stiftelsesmøtet, til tross for at foreningen kun hadde startkapital på kr 7.500,-, og at bygget trengte omfattende renovering og ombygging før det kunne brukes som sjømannshjem. Utenforstående negativitet og pessimisme påvirket ikke foreningen, som innen november samme år hadde samlet inn kr 20.000, mye takket være Kvinneforeningen som arrangerte utallige sammenkomster med utlodning til inntekt for foreningen.
Høsten 1916 ble også Valberggata 1 overtatt, "i frimodig tillit til hjemmets framtidige vekst".

Natvig gjorde sin jobb grundig, og foretok markedsundersøkelser før han avgjorde at "det bør være spisesal og leseværelse i første etasje, syv soveværelser i annen, og dessuten kjøkken i første". Arkitekt Helland og byggmester Bjørgen utførte arbeidet, og søndag 25.juni 1916 ble sjømannshjemmet offisielt åpnet.

Utgiftene til renoveringen hadde vært store, og selv om det var stor interesse for Sjømannshjemmet, tok det tid før man kunne se betydelige inntekter. Urolighetene i verden på denne tiden, førte til at hjemmet også gav husrom og pleie til de som ikke kunne betale for seg. Bl.a fikk krigsforliste mannskaper mat, husly, pleie, gratis hjemreise eller ny hyre, og i tillegg ble etterhvert Foreningen for Trengende Sjøgutter tilsluttet hjemmet, som gav klær og utstyr til unggutter som hadde fått sin første hyre. "Ingen sjømann banket forgjeves på hjemmets port. Der fikk han hvile, mat og klær hvis han trengte det".
Gjennom både 20- og 30-årene ble hjemmet drevet "i det skjulte" kun for sjømannsstanden, og det var stadig røde tall i regnskapene. Men Kvinneforeningens utrettelige innsats for å samle inn penger til hjemmet, sørget for at det tross alt var mulig å fortsette en stødig drift. De samlet inn penger til både underskudd og byggefond, og sørget for at velferdsapparatet på hjemmet ble utbygd slik at flere trengende kunne få hjelp, til tross for alle økonomiske vanskeligheter.
I denne sammenheng er bl.a juletrefestene i Bethania en "klassiker".

Det hadde ligget i kortene i mange år, men i 1927 kom det endelig til sammenslåing av Sjømannshjemmet og Stavanger Havnemisjon og Leseværelse. All drift av Havnemisjon og Leseværelse ble flyttet til Valberggata 5, og nytt navn ble Stavanger Kristelige Sjømannshjem og Havnemisjon.
Til tross for heftige protester, spesielt fra nestformann Reier Pedersen, ble Valberggata 5 rekvirert av den tyske marinen ca ett år etter okkupasjonen. Hjemmet ble omdøpt Deutsche Kameradschaftshaus für Seeleute Norwegen". Foreningen sto på for å berge eiendelene sine, så møbler, sengetøy, dekktøy og piano ble fjernet. Disse årene var det naturlig nok vanskelig å opprettholde vanlig drift, men ettersom foreningen fikk beholde Valberggata 1, lot det seg til dels gjøre. Her drev fru Thorkildsen pensjonat for loser, sjøfolk og sjømannsskoleelever, og hun huset foreningens møter i sin egen leilighet i toppetasjen.
Etter frigjøringen fikk foreningen selv inspisere nr 5, og så til sin glede at tyskerne både hadde behandlet lokalene pent og betalt for seg.

I årene etter krigen jobbet foreningen for å gjenoppbygge både sin egen og hjemmets virksomhet. Størst besøk på hjemmet var det naturlig nok om vinteren, men det var tilnærmet fullt belegg også resten av året; dvs 30-35 gjester. Pensjonsprisene var i utgangspunktet faste, men fortsatt var det også plass til de ubemidlede. Det var fastsatt av styret at gratisopphold inntil én uke, kunne innvilges uten styrets godkjenning.
Også leseværelset, som kunne tilby "selskapsspill, radiogrammofon, filmapparat og over 20 aviser og blader", var godt besøkt, og etter hvert ble det arrangert utflukter for gjestene hver sommer.

Noen moderniseringer var også på sin plass i etterkrigstiden, bl.a ble rommene omgjort fra 3-4-mannsrom, til standard enkle og doble. Eget vaskeri ble bygget i bakgården, og dette ble senere leid ut til et vaskerifirma, som hjemmet kjøpte vaskeritjenester av.